Vitenskapelig basis
Bakgrunnen for Bailine
Bailine er et system for individuell trening og figurforming med skreddersydde kostholds- og treningsprogrammer for dem som har behov for å minske i vekt og redusere figurmålene.
Bailine er basert på velkjente tre prinsipper
Dette inkluderer:
-
Mental trening: Motivasjon og teknikker for å hjelpe klienten til å videreføre og fullføre programmet, og dermed oppnå forventede resultater – fysisk og mentalt.
-
Kostholdsveiledning: Veiledning innen kosthold for de som er overvektige og for de som ønsker å finne ut hva slags mat som fungerer best for deres individuelle forbrenningstype.
-
Treningsveiledning/fysisk aktivitet: Treningsprogram tilpasset klientens ønsker og behov
Resultatene som oppnås med Bailine er dokumentert ved målinger av hundretusener av klienter gjennom mange år.
Trening med biofeedback
Det unike med Bailine er den avanserte treningssimulatoren. Treningssimulatoren er vårt viktigste hjelpemiddel.
Simulatorens biofeedback-effekt medvirker til å aktivisere og bevisstgjøre ‘glemte’ og inaktive muskler.
Mange undersøkelser viser at musklene selv til friske og allerede veltrente mennesker blir sterkere med elektronisk muskeltrening.
Klientene undervises i kroppsøvelser for bl.a. opptrening av muskulatur i hofter, midje, lår, mage, rygg og andre kroppsområder. De samme muskelgrupper klientene trener manuelt aktiviseres også med elektroniske impulser. Resultatet er impulser som stimulerer sentralnervesystemet. Biofeedback-effekten gjør at klienten hurtigere blir bevist utrente muskler og det blir lettere å utføre øvelser for egen maskin når musklene først er aktivert elektronisk.
Simulatoren er utviklet av Bailine og styres av et enkelt dataprogram som tilbyr mange forskjellige program rettet mot spesielle deler av kroppen eller kroppen i sin helhet.
Treningssimulatorene til Bailine er testet og godkjent av flere nasjonale og internasjonale regler og forskrifter, som CE, UL/CL, Nemko, Demko, S-märket og CB (godkjent i hht. bestemmelser for medisinsk utstyr). Noen sertifikater dekker ikke alle simulatormodellene.
Smertebehandlinger
De siste årene har Bailine salongene også tilbudt smertebehandlinger. Disse tjenestene kom i gang etter at Akershus universitetssykehus (A-hus) fikk tilbakemeldinger fra egne pasienter om at simulatorbehandlingen til Bailine kunne gi bedre smertereduserende effekter enn sykehuset egne program.
Den vitenskapelig basis
Bailine støtter seg på anerkjente forskningsresultater. Dette gjelder ikke kun elektronisk trening men også ernæring, fysisk trening og psykologiske metoder. Øvelsene som brukes i Bailine er bla. tilrettelagt av trenere som Svein Hetland fra Norges Idrettshøgskole.
Våre kritikere er gjerne spesielt skeptiske til vår bruk av elektroniske treningssimulatorer. Vi begrunner bruken av simulatorene bl.a. ved å trekke en parallell til elektrotrening som ellers brukes av medisinsk personell for oppbygging av muskler.
Treningssimulatorene som benyttes i Bailine medfører muskelaktivering og gjør at de som starter slankingen i Bailine får aktivisert muskler før de begynner å redusere kostholdet.
Grunnen til at mange som slanker seg øker i vekt etter en slankekur er som oftest at de har slanket bort muskler, ikke fett. Vi kan i denne forbindelse bl.a. vise til et forskningsprosjekt som har vist at utrenete kan miste inntil 41 % av muskelmassen under slankekuren. Med litt trening vil de tape 23 % av muskelmassen (ref. artikkel av professor Strømme, Norges Idrettshøgskole, i tidsskrift for Norsk Legeforening )
Bruk av elektrotrening før og under en slankekur vil både bygge opp og vedlikeholde muskelmassen under slankekuren. Selv om muskelmassen øker, minsker kroppsmålene og en blir synlig slankere, dette fordi en kilo fett opptar ca. fire ganger så stor plass som en kilo muskler.
Med elektrotrening kan mange komme ut av den onde sirkel som fedme og det metabolske syndrom slår rundt sitt offer. En person med utrent, svak og fet kropp som også slanker seg på en mager meny vil lett tape mye muskelvev, som den fete sannsynligvis ikke har for mye av fra før! Da kan riktig dosert elektrotrening bli en viktig start for å komme i gang for egen maskin.
Mange forskningsrapporter dokumenterer at elektrotrening bygger opp muskelmassen på skadde pasienter. Den danske forskeren Dr. Thomas Mohr har påvist (se dadlnet.dk 10. april 2000) at elektronisk stimulering av lammet muskulatur gir en økning i maksimalt surstoff-opptak på 20-100 % og en økning av muskelmassen opp til 40 %. Pasientene sier at elektrotreningen gir et stort velvære, omtrent det samme som oppleves under og etter trening. Det finnes også en mengde dokumentasjoner på at elektrotrening virker smertedempende, noe som er til stor nytte for pasienter med kroniske smerter.
Undersøkelser i Sports Medicine 14 (2): 1992 viser at muskler også til friske mennesker blir sterkere med elektronisk muskeltrening. Dr. J. M. Kots (1971) påviser at muskelstyrken kan øke fra 38% til 50% etter kun 19 dager med elektrotrening. Forskingsrapporten påpeker at styrken ikke bare vil bli oppnådd på normalt friske mennesker, men også på veltrente atleter.
En norsk doktoravhandling (The effect of combined thermal and electrical muscle stimulation (cTems) on fatness and fitness, Espen Rostrup, 2014) fant at visse typer elektrostimulering brukt i tillegg til vektreduserende dietter kan medføre signifikant større fettreduksjon.
I Bailine vurderer vi treningssimulatorene også som effektiv motivasjon for kvinner som ikke har god lyst til å trene. Våre egne undersøkelser viser at majoriteten av dem som deltar på Bailine blir motivert til å bli mer fysisk aktive også for egen maskin.
Dette burde være et tankekors for alle som vil ha folk til å bli mer fysisk aktive på egenhånd.
I Bailine er vi selvsagt ikke uenige med dem som påpeker at det er mer effektiv trening å løpe timevis i mark og utmark enn å benytte elektronisk trening. Men erfaring viser at dette er noe som mange grupper av mennesker aldri kommer til å gjøre.
Vi ser derfor Bailine som et godt tilbud også til mennesker som ikke har anledning eller ønske om å bruke timer på treningsstudio eller i skog og mark.
Vi kan ellers vise til fornøyde kunder i Bailine salonger i mange land.
Hvordan virker elektronisk muskeltrening
Aktiviteten i nervene og musklene hos mennesker er av elektrisk natur. Nervesystemet transporterer signaler fra et sted til et annet. Dets funksjon ligger dels på sensorisk side, idet impulser ledes fra sanseorganer ute i kroppen og inn til hjernen langs de såkalte afferente nervefibre. På den aktiviserende side, idet hjernen sender ut signaler i form av nerveimpulser langs de såkalte motoriske nervene og stimulerer muskelkontraksjonene.
Uansett hvorledes en muskel stimuleres, enten dette skjer på vanlig måte via nervesystemet, ved elektrisk eller kjemisk stimulasjon, vil hver muskelfiber, når stimulasjonen stadig gjentas, tilta i tykkelse og styrke. Muskulaturen er rikelig forsynt med blodårer. Omkring muskelfibrene ligger et stort nett av hårrørsårer (kapillærer). Når muskelen er i hvile, vil de fleste slike hårrørsårer være lukket. Ved fysisk aktivitet åpner de små blodårene seg og blodet strømmer gjennom musklene. Blodtilførselen øker ved trening av musklene. (Ref. Prof. dr. med. Dr. Christian Drevon, professor i ernæring, Ernæringsinstituttet på Universitetet i Oslo)
Hensikten med elektrisk stimulering av nerver og muskler hos mennesker er å etterligne den naturlige prosess. Ved at et apparat leverer elektroniske impulser som svarer til den som normalt går over nervecellemembranen ved en nerveimpuls, kan man få nøyaktig samme muskelkontraksjon som ved normale forhold.
Kort forklart festes elektroder eller så kalte ’pads’ til huden på bestemte punkter på muskelgruppene. Apparatet sender ut svake elektroniske impulser som kan reguleres i styrke og varihet tilpassett den enkelte. Impulsene fremkaller en rytmisk veksling mellom sammentrekning og avslapning, akkurat som ved effektiv vekttrening.
Det er viktig å presisere at det derfor ikke er noen prinsipiell forskjell mellom den normalt elektriske aktivitet i nerver og muskler og den elektriske stimulering man utfører med en elektronisk stimulator.
Elektrobehandling er ikke noe nytt
Elektrotrening ble bl.a. benyttet av de russiske vektløfterne under olympiaden i München i 1972. Elektrotrening er også brukt for å opprettholde personellets muskulatur ombord på militære ubåter. NASA har benyttet elektrotrening på astronautene i sitt romforskningsprogram for å hindre muskelsvinn ved vektløshet.
Oldtidens leger brukte elektriske fisker til å gi strømstøt mot hodepine og andre plager. De skapte statisk elektrisitet ved å gni rav, for så å legge den på skaden eller smerteområdet. År 1600 brukte legen til dronning Elisabeth, William Gilbert, ordet elektrisitet for første gang i en avhandling ‑ avledet av elektra, det greske ordet for rav ‑ som betegnelse på den kraften som fikk sansene til å dirre og lemmene til å bevege seg.
Den italienske legen og anatomiprofessoren i Bologna, Luigi Galvani (1737‑1798), oppdaget i 1780 at musklene i et froskelår trakk seg sammen når de ble utsatt for elektrisitet. Selv om den greske legen Claudius Galenos (1320) allerede i antikken hadde klassifisert nervecellene i sensoriske og motoriske, ble dette gjenoppdaget av Charles Bell (1774‑1842) og Francois Magendie (1785‑1855), som dermed ga støtet til de første eksperimentene med såkalt elektropunktur ‑ elektrisitet gjennom nåler inn i muskler og nerver.
Den franske legen Guillaume Benjamin Duchenne (1806‑1875) utforsket og forbedret elektroterapien utover i 1830‑årene, og kalles med god grunn for elektroterapiens far. Det var Duchenne som begynte med elektroder på huden
Utviklingen av elektroterapi og teknologi for de mest ulike formål har vært fantastisk de siste hundre år. Tverrsnittslammede og andre med nerveskader har fått et nytt og bedre liv, andre får hjelp mot kroniske smerter eller epileptiske anfall. Nå er det for mange blitt et nyttig hjelpemiddel for å bygge opp og vedlikeholde muskelmassen til personer som ønsker å tape vekt. Det er også påvist hudoppstrammende effekt av elektrotrening.
Thomas Mohr: Elektrisk stimulert muskeltrening av underekstremitetene hos ryggmargskadede personer.
Et konsentrat av en 6 siders oversiktsartikkel i dadlnet.dk 10. april 2000.
(Kompilert for Bailine av magister Olav Nøkling)
En ryggmargskade snur på få sekunder opp ned på livet til den skadede, ofte en yngre person. De siste år er det blitt forsket intenst på å få i gang muskelaktivitet ved hjelp av elektrisk stimulering, for at den skadede skal kunne stå, gå, gripe og puste selv. Utviklingen har vært fra det enkle og primitive til komplisert, datastyrt stimulering, men ennå er det langt igjen.
Elektrisk stimulert sykkeltrening hos ryggmargskadede brukes over hele verden, og er på mange måter bedre enn å trene de muskler som ikke er påvirket av skaden.
De første månedene etter skaden får vi et kraftig muskelsvinn (atrofi), lite eller ingen muskelaktivitet, nedsatt følsomhet og blodgjennomstrømming, med store sjanser for liggesår. Maksimalt oksygenopptak går ned og hjertets muskelmasse blir mindre. Vi får også insulinresistens, oftere diabetes 2, og tap av mineraler i beinvevet.
Elektrisk stimulering av lammet muskulatur gir større velvære, økt maksimalt oksygenopptak, økt muskelmasse, økt insulinstimulert glukoseopptak og bedre mineralstatus i underekstremitetene.
Elektrotrening har etter hvert blitt datastyrt, med sekvensiell stimulering av flere muskelgrupper, slik at en får bevegelser som likner på roing og sykling. Elektroder plasseres på huden over musklene som skal trenes, og en har ofte brukt monofasisk, pulserende strøm, 10-30 hz med pulsbredde på 200-400 mikros, og strømstyrke på opptil 150 mA, I noen serier har en brukt 300 mA, men av sikkerhetsgrunner brukes bare 150 mA i kommersielt tilgjengelig utstyr. En strømstyrke på 60-80 mA er svært smertefullt for personer med normal smertesans.
Fysiologisk virkning av elektrotrening
Ofte trenes det 15-30 minutter pr gang en eller flere ganger pr uke. Etter noen få minutters elektrotrening øker hjertefrekvensen med 30-50%, som er langt mindre enn ved submaksimalt arbeid hos ikke-ryggmargskadede. Hjertets minuttvolum dobles – fra 4 til 8 liter/min – og blodgjennomstrømningen i beina øker tilsvarende, akkurat som oksygenopptaket etter 5-10 minutters arbeid øker fra et normalt hvilenivå på 0,2 liter/min til 1-1,5 liter/min. Pasientene sier at elektrotreningen gir et stort velvære, omtrent som det ikke-skadede opplever under og etter trening.
Maksimalt oksygenopptak er det vanligste mål på fysisk form. Etter noen få ukers elektrotrening øker det maksimale oksygenopptaket, og det øker enda mer over tid dersom treningsintensiteten økes. Økninger på fra 20 til 100% er rapportert, akkurat som hos ikke-skadede.
Elektrotrening har økt omkretsen på låret med 5%, men det egentlige tverrsnittet med 12%, undersøkt med MR-skanning. Selv etter 20 års lammelse og inaktivitet har en fått tilnærmet normal muskulatur etter noen måneders elektrotrening. Noen få studier har undersøkt glukosemetabolismen ved elektrotrening, og etter lengre tids trening har en funnet økt insulinstimulert glukoseopptak og økt glukosetransportprotein (GLUT4) i muskelceller, altså forebyggelse av diabetes 2.
Konklusjoner og perspektiver på elektrotrening.
Inaktivitet i årevis gir alvorlige forandringer hos den ryggmargskadede, men mange av dem lar seg reversere med elektrotrening. Men denne treningen krever tid og ressurser, og de gode effektene oppnås bare hvis elektrotreningen gjøres regelmessig og livet ut. Det har vist seg at brukerne av elektrotrening opprettholder interessen for treningen mye lenger og bedre når de trener på et treningssenter enn når de trener hjemme.
Alt taler for at elektrotrening vil bli tatt i bruk for stadig flere formål. I den anledning ble det i 1995 opprettet et internasjonalt selskap, International Functional Electrical Stimulation Society, som holder årlige kongresser.
Som et kuriosum skal det nevnes at man i USA selger apparatur til stimulering av helt intakt muskulatur. Ideen er å bruke elektrisk stimulering istedenfor besværlig og ubehagelig trening. Apparaturen selges uten vitenskapelig dokumentasjon under slagordet «no more sit-ups», og det loves synlige og merkbare forandringer etter 30 dagers bruk. Er det kanskje veien å gå for den del av befolkningen som er disponert for inaktivitetsrelaterte livsstilsykdommer av den ene eller annen grunn?
(Thomas Mohr er lege og forsker ved anestesiologisk avdeling, Amtssygehuset i Glostrup, DK-2600 Glostrup.)
Positive effekter av elektrotrening med Bailine-simulatoren
(Utarbeidet for Bailine av magister Olav Nøkling)
Elektrotrening har vært i systematisk bruk innen medisin og idrett i minst 40 år, men lite har vært rapportert om dette i seriøs faglitteratur inntil for kort tid siden. Effekten har imidlertid vært så god at selv russiske vektløftere i verdenstoppen økte sin styrke ytterligere med elektrotrening i tillegg til vanlig styrketrening, allerede før OL i München i 1972.
Den danske lege og forsker Thomas Mohr har en 6 siders artikkel om elektrotrening av ryggmargskadede på dadlnet.dk 10. april 2000, hvor en rekke gode virkninger av elektrotrening – tilsvarende vanlig styrketrening – bekreftes.
Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (i Norge) gir i rapport 1/2000 kapitel 6 en oversikt over den forskningsbaserte viten om ”Overvekt og fysisk aktivitet”. Der understrekes det for første gang fra offisielt norsk hold at styrketrening er det avgjørende for stoffskifte og overvekt, og ikke utholdenhetstrening. Dermed ikke sagt at man skal la være å gå seg en tur – også – av andre gode grunner. Rådet sier: ”Muskulatur som ikke stimuleres og brukes tilstrekkelig, vil etter hvert svekkes og bli mindre. Fordi muskelmassen er kroppens største energiforbruker, vil redusert muskelmasse føre til at kroppen bruker mindre energi gjennom hele døgnet, dvs. hvilestoffskiftet blir nedsatt. Jo mindre muskelmasse, desto lavere hvilestoffskifte.”
Den totale mengde energi som forbrukes ved fysisk aktivitet omfatter både forbruket under selve aktiviteten og forbruket i restitusjonsfasen, og vekttrening synes å gi en bedre etter-virkning enn vanlig aerob trening, sier Rådet, og legger til at ”denne ”ettereffekten” av fysisk aktivitet ikke blir uvesentlig. Dette gjelder særlig i opprettholdelsen av redusert vekt.”
Rådet sier videre: ”Fordi hvilestoffskiftet (RMR) normalt utgjør størstedelen av energiforbruket pr døgn, vil selv en liten økning i RMR få relativt stor betydning. Som tidligere nevnt er kroppens muskelmasse av avgjørende betydning for størrelsen på RMR. Derfor vil økt habituell fysisk aktivitet føre til økt RMR via økning i muskelmassen. De fleste studier konkluderer da også med at så sant fettfri kroppsmasse (FFM = fat free mass), dvs. muskelmassen øker, øker også RMR. Den største effekten er funnet etter intens vekttrening, men vanlig aerob trening kan også virke stimulerende på RMR.” Rådet sier også i klartekst at ”Styrketrening med vekter kan være egnet i behandlingen av fedme. Under slik trening hender det at muskeltilveksten og fettvevsreduksjonen oppveier hverandre, slik at kroppsvekten forblir uendret.”
Ved at Thomas Mohr påviser at elektrotrening virker som vanlig styrketrening, har vi lov til å tro at muskelaktivering med Bailine-stimulatoren, har de samme positive virkninger som de Rådet nevner. Allikevel bør elektrotrening bare ses på som et hjelpemiddel – en flying start – for friske og overvektige kvinner, til å komme i gang med vanlig styrketrening og noe utholdenhetstrening. Erfaring viser imidlertid at personer med en sedat livsstil trenger all mulig hjelp og motivasjon for å bli mer fysisk aktive i hverdagen, og derfor vil elektrotrening være et viktig supplement for mange, i tillegg til egentrening.
Styrketrening har også en rekke sykdomsforebyggende effekter, kanskje særlig mot diabetes, og igjen kan elektrotrening være det som skal til for å komme i gang.
Elektrotreningens historie
Pionerene
Elektrisitetens historie er også elektroterapiens historie. Oldtidens leger brukte elektriske fisker – særlig den elektriske rokken eller torpedofisken – til å gi strømstøt på 100-150 volt mot hodepine og andre plager, og skapte statisk elektrisitet ved å gni rav, for så å legge den på skaden eller smerten. År 1600 brukte legen til dronning Elisabeth, William Gilbert, ordet elektrisitet for første gang i en avhandling – avledet av elektra, det greske ordet for rav – som betegnelse på den kraften som fikk sansene til å dirre og lemmene til å bevege seg. Dette var statisk elektrisitet, som senere både Benjamin Franklin og mange andre brukte i behandling av lammelser.
Men på 17- og 1800-tallet ble det en helt annen systematikk i elektrobehandlingen. Den italienske legen og anatomiprofessoren i Bologna, Luigi Galvani (1737-1798), oppdaget i 1780 at musklene i et froskelår trakk seg sammen når de ble utsatt for elektrisitet. Men i løpet av de neste seks år fant han ut at det ikke var nødvendig med elektrisitet utenfra; musklene trakk seg også sammen når to forskjellige metaller som sto i kontakt med hverandre ble koblet til en nerve og en muskel. Galvani hadde i virkeligheten oppdaget den elektriske strømmen, men var ikke klar over det selv. Hans interesse for nevrofysiologi fikk ham snarere til å se på eksperimentene som et bevis for at animalsk elektrisitet var en realitet.
Det var fysikkprofessor Allessandro Volta (1745-1827) i Pavia som kom til å forstå hva Galvani egentlig hadde funnet ut, for i 1795 viste Volta hvordan en kunne lage elektrisitet uten dyr i det hele tatt, ved ganske enkelt å koble to forskjellige metallstykker sammen med en væske eller et fuktig klede, det første elektriske batteriet, som koblet i serie ble kalt Voltas søyle. Galvaniske batterier ble snart en nødvendighet i ethvert velutstyrt laboratorium, selv om de var dyre.
Den engelske kjemikeren og fysikeren Michael Faraday (1791-1867) må også nevnes, for han skapte intet mindre enn den moderne elektrisitetslære ved sitt store verk over mange år (1831-1856), Experimental researches in electricity. Dermed var elektrisitet noe som kunne produseres i passelige mengder og former for mange forskjellige elektroterapeutiske formål:
-
Galvanisk strøm til det som ble kalt galvanisasjon eller galvanoterapi.
-
Induksjonsstrøm til faradisasjon.
-
Høyfrekvente strømmer til diatermi – varmebehandling.
-
Statisk elektrisitet til franklinisasjon.
Selv om den greske legen Claudius Galenos (131-201) allerede i antikken hadde klassifisert nervecellene i sensoriske og motoriske, måtte dette gjenoppdages av Charles Bell (1774-1842) og Francois Magendie (1785-1855), som dermed ga støtet til de første eksperimentene med såkalt elektropunktur – elektrisitet gjennom nåler inn i muskler og nerver, svært likt våre dagers akupunktur. En fikk de tilsiktede muskelkontraksjonene, men også smerter, og visste ikke helt hva en skulle bruke denne oppdagelsen til.
Men den franske legen Guillaume Benjamin Duchenne de Boulogne (1806-1875) ga ikke opp elektropunkturen, men utforsket og forbedret den utover i 1830-årene, og kalles med god grunn for elektroterapiens far. Det var Duchenne som begynte med elektroder på huden, og strømkilden var vekselstrømgeneratoren som Faraday lanserte i 1831. Duchenne lot pasienten sitte halvnaken og barbent med føttene på en kobberplate, som igjen var koblet til generatorens ene pol, mens den andre elektroden var en våt svamp eller terapeutens hånd på det stedet på kroppen som skulle behandles.
Duchenne var sin tids dyktigste nevrolog, hans omhyggelige og tidkrevende undersøkelsesmetodikk ble standard i nevrologien, og er det fremdeles. Det ville kreve mange sider bare å regne opp hans viktigste bidrag til nevrologien, men i hans bok om elektrofysiologi, De l’Electrisation localisée, kommer han blant annet med en forbilledlig klinisk beskrivelse av poliomyelitt, som ble til stor hjelp for leger opp til denne dag. Vitenskapsakademier i Roma, Madrid, Stockholm, St. Petersburg, Geneve og Leipzig beæret ham med medlemskap og andre tegn på sin respekt, og Filip den 4. av Spania og dronning Victoria inviterte ham til seg. Men i Frankrike opplevde han aldri noe slikt, selv om de andre nevrologene kalte ham sin venn og læremester. Han foretrakk den faglige uavhengigheten og den knallharde disputten – velkommen ved alle klinikker, men ikke forpliktet av noen.
På 1840-tallet begynte man å kartlegge skadede muskler med elektrisitet, og oppdaget da at lammede muskler kunne reagere på galvanisk, men ikke på faradisk strøm. Og man fant ut at varighet og styrke på strømmen var avgjørende for om muskelen skulle trekke seg sammen, men det var først i 1916 at den engelske lege, professor og senere nobelprisvinner Edgar Douglas Adrian (1889-1977) kartla styrke-varighetskurver for intakte muskler hos mennesket, og muskler hvor nervene var skadet i ulik grad.
Hjertemuskelen kunne etter hvert studeres og stimuleres elektrisk. Allerede i 1887 kunne Augustus Waller (1856-1922) påvise elektromotoriske forandringer ved hjerteslagene, som han etter hvert presenterte i form av elektrokardiogrammer. Og kardiologen Albert Hyman gjorde i 1931 pionerarbeidet som ble til pacemakeren, ved å påvise at dyr med hjertestans kunne berges med elektrisk strøm. Paul Zoll viste så i 1952 at en kunstig pacemaker kunne holde et menneskehjerte i gang, i alle fall for en begrenset periode. Og Seymour Furman og John B. Schwedel klarte i 1958 å hjelpe en pasient med pacemaker i 96 dager, uten komplikasjoner av noe slag. I dag går millioner av mennesker rundt med implanterte pacemakere – lys levende beviser på en av elektroterapiens store triumfer.
Elektrotrening i dag
Utviklingen av elektroterapi og -teknologi for de mest ulike formål har vært fantastisk de siste hundre år. Tverrsnittslammede og andre med nerveskader har fått et nytt og bedre liv, andre får hjelp mot kroniske smerter eller epileptiske anfall, og mangfoldige andre eksempler kunne nevnes.
Den danske legen og forskeren Thomas Mohr har skrevet en seks siders oversiktsartikkel for den danske legeforening (dadlnet.dk, 10. april 2000) om «Elektrisk stimuleret muskeltræning af undersekstremiteterne hos rygmarvsskadede personer», og vi skal ta med et referat av den:
En ryggmargskade snur på få sekunder opp ned på livet til den skadede, ofte en yngre person. De siste år er det forsket intenst for å få i gang muskelaktivitet ved hjelp av elektrisk stimulering, både for at den skadede skal kunne stå, gå, gripe og puste selv, og for å trene muskulaturen for å unngå plagsomme og farlige konsekvenser av muskulær inaktivitet. Utviklingen har vært fra enkel til komplisert og datastyrt stimulering, men ennå er det langt igjen. Denne artikkelen tar bare for seg selve muskeltreningen.
Etter en ryggmargskade skjer det degenerative forandringer i flere vev og organsystemer som ligner på aldring. De første månedene etter skaden får vi et alvorlig muskelsvinn – atrofi – og en forskyvning i forholdet mellom muskelfibre av type I og II, med et stort tap av de oksidative og langsomme type I-fibrene og en økning i mengde av glykolytiskeog raske type II-fibre. Muskelatrofien, mangelen på muskelarbeid, nedsatt sensibilitet og blodgjennomstrømming gjør risikoen for trykksår eller liggesår – decubitus – ekstra stor. Hjertemuskelen blir også mindre og evnen til å ta opp oksygen i blodet blir dårligere hos den lammede, akkurat som hos andre inaktive; hjerte- karsykdommer er derfor vanlig hos lammede, og i yngre alder enn hos folk flest. Flere av de metabolske parametre som anses som risikofaktorer for hjerte- karsykdommer er også urovekkende hos fysisk inaktive med ryggmargskade: Forhøyet totalkolestrol, lavere HDL-kolestrolet, dårligere glukosetoleranse, forverret insulinresistens og flere med diabetes 2. Den skadede får i løpet av et par år også halvert mineralinnholdet i benvevet i de lammede og inaktive kroppsdelene, med tilsvarende øket risiko for benbrudd.
Mange ryggmargskadede trener overkroppen for å holde seg i fysisk form, men effekten av dette på hele kroppens tilstand er ikke stor, og slett ikke på de lammede underekstremitetene, derfor har elektrotrening av dem flere fordeler i forhold til alminnelig armtrening. Mange slags elektrotrening er prøvd, både stimulering av en enkelt muskelgruppe og computerstyrt stimulering av flere muskelgrupper. Spesielt i USA har man satset sterkt på elektro-sykkeltrening, med elektroder på huden over de aktuelle muskler, og med feedback fra en sensor i sykkelens krank, slik at de lammede undersekstremitetene kan utføre sykkelbevegelser mot variabel motstand. Denne elektrotreningen skjer en eller flere ganger per uke, 15-30 minutter hver gang, og etter noen minutters trening øker pulsen 30-50 % – som er betydelig mindre enn for tilsvarende trening hos personer som ikke er skadet – og hjertets minuttvolum dobles fra 4 til 8 liter. Både blodgjennomstrømming og oksygenopptak blir bedre i de lammede kroppsdelene under treningen. Elektrotreningen gir den lammede en enorm glede og trivsel – ikke minst ved å se beina arbeide og bevege seg – og ved den gode trøttheten etterpå. Slik utholdenhetstrening på sykkel har økt tverrsnittet på låret med 12 %, og selv etter 20 års lammelse og inaktivtet har en fått tilnærmet normal muskulatur etter noen måneders trening. Og flere utholdende type II A-fibre, økt kapillarisering og flere aerobe, utholdende type I-fibre. Glukosemetabolismen blir også bedre, og dermed mindre risiko for diabetes 2.
Denne treningen krever tid og ressurser, og de gode effektene oppnås bare hvis elektrotreningen gjøres regelmessig og livet ut. Interessen for å trene holder seg bedre for den som trener på et treningssenter enn for den som trener hjemme.
Alt taler for at elektrotrening vil bli tatt i bruk for stadig flere formål, og i den anledning ble det i 1995 opprettet en internasjonal organisasjon, International Functional Electrical Stimulation Society, som holder årlige kongresser. Nå selges det også apparatur til elektrisk stimulering av helt intakt muskulatur under slagordet no more sit-ups, og det loves synlige og merkbare forandringer etter 30 dagers bruk. Er det kanskje veien å gå for den del av befolkningen som er disponert for inaktivitets-relaterte livsstilsykdommer av en eller annen grunn?
Så langt Thomas Mohr, som arbeidet ved Amtssygehuset i Glostrup da han skrev denne artikkelen. Det er all grunn til å tro at mer målrettet styrketrening ville ha økt både muskelstyrke og -volum langt mer enn de 12 % økning av diameter på låret som det rapporteres om, og i sammenheng med reduksjon av fedme er det selvsagt viktig. Allikevel er beretningen om elektrotreningens sikre og helsebringende effekt det helt vesentlige ved Mohrs artikkel, basert på nye og etterprøvbare undersøkelser. Ganske visst kunne også de gamle pionerene berette om god virkning av elektroterapi hos sine pasienter, men det var kliniske beskrivelser, som for oss i dag kan ha preg av anekdoter. Med den nye, internasjonale organisasjonen for elektroterapi kan en forvente mer forskning, publisering og faglig utvikling, også med utgangspunkt i intakt muskulatur hos fete og overvektige.
Det var en vanlig oppfatning fra 1945 og til langt inn i 1970-årene at elektrisk stimulering ikke kunne gjøre hverken pasienter eller friske folk sterkere. Men vi som jobbet med vektløftere visste bedre. Under olympiaden i München i 1972 – hvor jeg var psykolog for Leif Jenssen, som vant gull i vektløfting – samarbeidet jeg med psykologen til de bulgarske vektløfterne, en glødende antikommunist. Han fortalte meg i detalj hvordan russerne brukte elektrisk strøm i tillegg til vanlig styrketrening for å oppnå sine fantastiske resultater, og uten at han sa det direkte, var det tydelig at de bulgarske løfterne gjorde det samme. Bulgaria ble beste vektløfternasjonen i München, og det gjorde ikke min interesse for elektrotrening mindre.
Alt etter hva slags utfordringer og problemer vi jobber med og drømmer om å løse, er det ulike puslebiter i verden omkring oss vi legger merke til. Vektløfteren vil bli enda sterkere, og har en selektiv oppmerksomhet mot alt som kan bidra til det i forskning og trening, men vil ikke at konkurrentene skal bli like gode. Vektløfteren og hans hjelpere skriver derfor ikke begeistrede artikler for kollegaer om sine siste og mest geniale funn og påfunn. Resultatene av forskning på elektrotrening i vektløfting og annen kraftidrett lekker derfor sjelden ut fra de ledende forskningsmiljøene i verden på dette felt. I Norge er det vektløfterne som kan og vet mest om styrketrening, men de har aldri prøvd seg på elektrotrening.
Legen, fysioterapeuten og den nevrologiske pasienten har drømmen om å få tilbake mest mulig av vanlige krefter og funksjoner, slik at pasienten kan klare seg best mulig i hverdagen. Og de skriver gjerne om sin forskning og erfaring i prestisjetunge fagtidsskrifter. Maksimal styrke har ikke stått i sentrum for deres interesse, heller slike ting som koordinering av bevegelser og finmotorikk, forståelig nok.
Nye utfordringer
Nå som en epidemi av fedme velter inn over land etter land, med det metabolske syndrom og diabetes 2 i sitt følge, blir det imidlertid viktig for flere enn vektløfterne å vite hvordan en kan få kraftige og sterke muskler med elektrotrening. Ikke for å sette verdensrekorder, men for å komme ut av den onde sirkel som fedmen og det metabolske syndrom slår rundt sitt offer. Viljesterk trening av en utrent, svak og fet kropp – på en mager meny – vil lett koste for mye muskelvev, som den fete sannelig ikke har for mye av fra før! Da kan riktig dosert elektrotrening av de store muskelgruppene bli redningen, som en flying start til også å komme i gang for egen maskin med vel gjennomtenkt og skreddersydd styrketrening – og lette turer i nabolaget, som kan gjøres mer krevende etter hvert.
Folk med lang erfaring i elektrotrening av fete folk – som Bailine med sine mange salonger i inn- og utland gjennom 25 år – og innsiktsfulle vektløftere, kan bli en sterk kombinasjon. En professor i idrett – tidligere nordisk mester i vektløfting – og et par førsteklasses hollandske muskelfysiologer, som kan forske seg fram til de rette doseringer av en skreddersydd elektrotrening for den fete, vil bli prikken over i-en i min drøm om effektiv trening og elektrotrening for alle fete som er eller vil bli fanget i det metabolske syndrom.
Det er forresten mer enn en drøm, for professor Rolf Ingvaldsen og hans fysiologer finnes lys levende ved NTNU i Trondheim, og det samme gjør vektløfterne og deres sportssjef og styre. Kurt Bai og Bailine har jeg sporadisk samarbeidet med i 25 år, og ser ingen grunn til å slutte med det, ikke bare fordi Kurt Bai er en pioner på computerstyrt elektrotrening av tusenvis av overvektige damer, men fordi kundene i Bailine er en langt mer interessant og relevant målgruppe i denne sammenheng enn de stadig slankere idrettsstudentene jeg var lærer for i mine 31 år ved Norges Idrettshøgskole. Og fremtiden – som alltid markerer slutten på historien til nå – den begynner hver eneste dag, akkurat nå!
Sunn og slankende trening
Slankekurer og dietter uten trening har aldri virket over tid. De gjør deg sulten, slapp og trøtt, og du sprekker gang på gang. Og fetere og fetere blir du, av stadig mindre mat. Amerikanske forskere har studert sammenhengen mellom kalorier, fedme og fysisk aktivitet, og har identifisert noe de kaller set point, en slags fett-termostat som holder fettprosenten mer stabil enn variasjoner i matinntak skulle tilsi. Set point er knyttet til et kontrollsenter i hjernen, i hypothalamus. Hva påvirker dette set point, og hva kan vi selv gjøre for at det skal komme ned på et sunt og lavt nivå, slik at fettprosenten blir mindre enn den er når vi er fete?
Det er sammenheng mellom fedme og diabetes II. Diabetologer kan ha en interessant innfallsvinkel til fedme og fysisk trening. Richard K. Bernstein er en banebrytende diabetolog, og hans bok, «Løsningen på diabetes», er nå oversatt til norsk. Bernstein har selv hatt diabetes I i over 50 år, var ingeniør før han ble lege, og har en eksperimentell og tøff innstilling til diabetesbehandling og fysisk trening. Vi skal gjøre oss nytte av hans innsikter, erfaringer og treningsråd.
Verdien av fysisk aktivitet
Den fysiske aktiviteten i seg selv hjelper ikke stort på fettvalkene. Når vi går, bruker vi bare 5 kalorier i minuttet, og fordi det er 7000 kalorier i 1 kilo fett, må du gå i litt over 23 timer for å bli kvitt en slik fettmengde, eller 1 time og 40 minutter hver dag i to uker. Men effekten av den fysiske aktiviteten er mye større enn som så, for i tillegg til det direkte energiforbruket gir fysisk aktivitet og trening gevinster som:
-
et senket set point
-
økt stoffskifte
-
vedlikeholder og øker muskelmassen
-
bedre helse og energioverskudd til enda mer fysisk aktivitet
Slankekurer uten fysisk trening gjør at du taper like mye muskler som fett, ved en prosess som kalles glykoneogenese, å omforme protein til glukose. Denne prosessen bryter ned muskelvev – istedenfor sukker – for å skaffe nok energi når du spiser så lite. Når du veier deg, ser det bra ut, men det er en dobbelt katastrofe: Du mister verdifull muskulatur, som du antagelig har for lite av fra før; og evnen til å brenne fett blir enda mindre. Både karbohydrat og protein kan omformes til fett og lagres, men fett kan ikke forvandles den andre veien. Fett kan bare brennes i aktiv og arbeidende muskulatur.
Hva slags fysisk aktivitet og trening er bra mot overflødig fett? Det har vært vanlig å anbefale forsiktig utholdenhetstrening, som sakte jogging eller skigåing i lett terreng. Men studerer du kroppene til dem som har gjort dette – ogbare dette – lenge og mye, vil du se at de har altfor lite muskler og er altfor svake. De verste av dem løper seg til intetkjønn og trettehetsbrudd i beina i ung alder. Når såkalte fagfolk ensidig anbefaler slik forsiktig utholdenhetstrening, kan du regne med at de mangler erfaring med skikkelig styrketrening eller tungt kroppsarbeid selv. Nei, den fete og utrente trenger både utholdenhet og styrke.
Har du planer om å bli kvitt fettet raskt og brutalt, ved å spise mye mindre og trene mer, må du først begynne med styrketrening, særlig av de store og viktige musklene i legger, lår, rumpe, rygg og mage, for det tar tid å venne muskler, sener og muskel-fester til skikkelig styrketrening, for ryggstrekkernes del seks uker.
Styrketrening
For den utrente og fete er den tunge kroppen i seg selv en god nok vekt å løfte på til å begynne med, i øvelser som knebøy. Men mange øvelser blir langt mer effektive med en vektstang, så det er sterkt å anbefale. Få gymlærere og andre med idrettsfaglig utdannelse har greie på styrketrening med frie vekter; men vektløftere har en enorm ekspertise, og noen andre kraftidrettsutøvere kan også en del.
Musklene er kroppens viktigste energiforbrukere: 1 kilo muskelvev trenger omlag 100 kalorier pr dag, mens 1 kilo fettvev bare trenger 4 kalorier! Derfor har den fete dobbelt glede av å trene seg til store og kraftige muskler: De gjør deg sterk, og er de rene kannibaler på fettet ditt, hvis du spiser moderat, og karbohydrater med måte. Slutt med den vanlige sutringen om at du ikke vil ha muskler! Det du ikke skal ha, er fettvalker og fettberg oppåmusklene. Kjønnshormonene dine sørger for at underhudsfettet allikevel legger seg mykt og rundt over veltrente muskler, og gir deg kvinnelige konturer som ikke er til å ta feil av.
Når du trener styrke – med eller uten vektstang – oppnår du ulik effekt med tung og mindre tung belastning. Vi snakker om hvor mange repetisjoner eller reps du klarer, og når vekten er tung, klarer du selvsagt færre reps. Vi kan sette opp følgende tabell:
svært stor belastning/vektgir maksimal styrke3-5 reps
stor belastning/vektgir større muskler, og styrke6-8 reps
middels belastning/vektgir styrke og utholdenhet8-10 reps
lett belastning/vektgir utholdenhet10-15 reps
Langsom og grundig oppvarming i minst 15 minutter er viktig for å unngå skade, alltid i samme bevegelser som vi senere skal gjøre med vektstang eller annen ekstra belastning. Da får brusken i rygg, knær og andre steder tid til å svelle opp og danne en ekstra tykk og smidig støtpute mellom knokler som trykker på hverandre. Løping eller sykling på ergometersykkel er misforstått oppvarming for styrketrening; vektløftere varmer opp med stangen! I ventetiden mellom oppvarmingsøvelsene med stang, kan vi ta noen knebøy.
Ved øvelser som frivending og markløft avlaster vi ryggsøylen med opptil 40% ved å øke buktrykket kraftig. Det gjør vi ved å trekke pusten – til 75% av max – og holde pusten og buktrykket oppe både når vi løfter opp og når vi bremser ned. Vel oppe puster vi ut, trekker pusten på ny, og holder buktrykket like høyt når vi bremser vekten ned som nå vi løfter den opp. Det er en større belastning på rygg og knær å bremse vekten ned enn å løfte den opp, men det er også en minst like god styrketrening.
Når vi skal løfte noe tungt, som i markløft og frivending, er det viktig – men vanskelig – å beholde en liten svai i nederste del av ryggen. Ved å se litt opp i taket foran deg, altså ved en kraftig knekk i nakken, blir det lettere å beholde den rette svaien i ryggen. Og ved å sette rompa ut i været bakover – som Donald Duck – blir det enda lettere. Verdens beste vektløftere gjør og tenker begge deler.
Nybegynnere i frivending har en tendens til å bruke armene for tidlig, og da blir løftet mislykket. Vektløfterne sier at armene bare er til for å holde i stangen med, og at arbeidet skal gjøres i legger, lår og setemuskler – bortsett fra en liten og kjapp hjelp av armene helt på slutten av løftet i skulderhøyde. For å lære inn dette å ikke bruke armene for tidlig, kan vi stå oppreist med en relativt lett vekt på stangen og hoppe kraftig rett opp 2-3 ganger uten stans, og deretter frivende vekten i samme rytme og uten stans. «Så lett det var nå», er den spontane reaksjonen. Ja, så lett er det. Og dermed ligger veien åpen til mer spenst og styrke med tyngre vekter, i den fineste, viktigste og vanskeligste av alle styrkeøvelser.
For nybegynneren er det viktig å løfte riktig. Først bare med stangen, og etter hvert med lette vekter på den. Tenk hurtighet og spenst – ikke slit. Når teknikken sitter rimelig godt, er det på tide å våge seg på tyngre vekter, men det vil sette teknikken på prøve. Med lettere vekt på stangen igjen, blir det lettere å repetere riktig og god teknikk, før man igjen våger seg på tyngre vekter.
Styrketrening med tunge vekter er anaerob trening, som får deg til å hive etter pusten og trenge en pause. Ta den pausen! Det er ikke utholdenhet og kondis vi skal trene når vi trener styrke. Heseblesende løfting uten stans er misforstått som styrketrening, men er ganske vanlig i utholdenhetsidretter hvor man mangler både styrke og kunnskap om hvordan å få den.
Etter en halvtime med konsentrert løfting, begynner du å få den rette kjappheten og smidigheten, og den samme tunge vekten blir lettere og lettere å løfte. Da kan du holde på en stund til – i denne mest lystbetonte delen av treningen – men avslutt treningen mens leken er god, før du blir skikkelig sliten, alltid med et vellykket løft.
Anaerob og aerob trening
Styrketrening vil i praksis si anaerob trening, hvor du ikke får nok oksygen gjennom lungene, men i tillegg må hente oksygen fra musklene, som fort blir trette og trenger fjorten ganger så mye glukose for å gjøre samme mengde arbeid som ved aerob trening. Ved anaerob trening brytes musklene ned de første 24 timene, men så bygges de opp igjen de neste 24. Derfor er det ingen vits i hard styrketrening av de samme musklene oftere enn annenhver dag.
Musklene består av lange fibrer som trekker seg sammen når de gjør et arbeid, og de bruker energirike ATP-molekyler, som dannes ved nedbryting av glukose eller fettsyrer, for å trekke seg sammen. Noen muskelfibre bruker en prosess som kalles aerobt stoffskifte for å danne ATP (adenosintrifosfat) fra små mengder glukose og store mengder oksygen. Disse fibrene er ikke så sterke, men utholdende; gode å ha til rolig løping, sykling og skigåing. Andre muskelfibre er sterkere, men mindre utholdende. De krever energi svært raskt, og må derfor produsere energirikt ATP raskere enn hjertet kan pumpe blod for å levere oksygen. Dette klarer de ved en prosess som kalles anaerobt stoffskifte, hvor det går med store mengder glukose og nesten ikke oksygen.
Fallet i blodsukkeret under og etter anaerob trening blir mye større enn ved aerob aktivitet, og for å skaffe nok glukose til muskelcellene – når muskelstyrke og -volum øker – vil glukosetransportørene i disse muskelcellene øke voldsomt, men også i leveren og andre steder. I sum betyr dette at insulinets evne til å transportere glukose og undertrykke glukoseproduksjonen i leveren blir mye bedre enn før, og at det derfor trengs tilsvarende mindre mengder insulin. Gevinsten ved dette er dobbelt: Mindre fettprosent, og mindre risiko for diabetes II.
Anaerobt stoffskifte produserer melkesyre, som hoper seg opp i den aktive muskelen og gjør vondt. Stopper du aktiviteten, så slutter det å gjøre vondt med en gang, så i anaerob trening blir det mye snakk om vilje og motivasjon, og kunnskap om at denne smerten ikke er farlig. Forskning viser at folk som trener mye anaerobt – særlig styrketrening – har et bedre selvbilde og er mer trygge på seg selv enn andre idrettsfolk. Og det er ikke så rart, for den som har brutt barrierer ved å gå gjennom anaerobe tåker av selvpålagt smerte og slit, kjenner seg selv bedre enn før, og vet hva hun står for. Anaerobe treningsmiljøer er ofte fandenivoldske – en glad og ufarlig form for aggresjon – hvor fleipen og selvironien sitter løst. Det er selvsagt ingen grenser for alder og kjønn i slike miljøer. Prøv å komme med i en slik gjeng, eller skap en selv! Du vil aldri angre, og du vil aldri slutte.
Aerob mengdetrening
Erfaring viser at vi trenger minst 7 timer frisk og hard fysisk aktivitet pr uke, fordelt over alle ukedagene. Mer enn tre ganger styrketrening – opp mot en time annenhver dag – er ikke å anbefale. Dermed har vi minst 4 timer igjen til mengdetrening av aerob intensitet, og gjerne mye mer. For den utrente er det viktig å begynne forsiktig og med små mengder, for å unngå overbelastning på sener og ledd. Gode sko og vennlig underlag er viktig, men også variasjon i aktivitet og fysisk miljø. Velg det ulendte og myke framfor det flate og harde. Tenk ikke bare føtter og vei, men også armer og årer, staver og løyper. Gå til jobben – hvis du kan – og ta spaden fatt, sag og hogg. Har du barn eller barnebarn, så bær dem når de blir trøtte.
Mengdetrening krever ikke den samme fandenivoldskhet og vilje som anaerob trening, men en større omlegging av vaner og livsstil. En hund eller annen turkamerat hjelper godt når timesvise passiviteter skal erstattes med daglige aktiviteter. Eller den gamle sykkelen. Det er stadig mindre oppmuntring til slik mengdetrening i vårt samfunn, derfor er det viktig å finne på noe selv, som kan bli faste innslag i hverdagen. Vi møter dem som har klart det, i all slags vær, på vei til og fra jobben, og i skauen. De ser flotte og fornøyde ut, og mange er slett ikke unge. Bli en slik en du også!
Hva er det som er så bra med styrketrening?
Mesteparten av energien vi bruker går med til å produsere varme – termogenese – for å holde kroppstemperaturen oppe. Termogenesen er lik summen av
-
hvilemetabolisme
-
termisk effekt av fysisk aktivitet
-
termisk effekt av mat
-
adaptiv eller regulatorisk termogenese
Hvilemetabolismen utgjør 60-75% av energiforbruket, og synker med alderen dersom muskelmassen blir stadig mindre. Kvinner har lavere hvilemetabolisme enn menn, først og fremst fordi de er mindre og har mindre muskler, men i uken før menstruasjon øker hvilemetabolismen ca 5%, trolig på grunn av mer progesteron, som produserer ekstra varme. Men ellers er det hvor mye veltrente muskler du har som bestemmer hvilemetabolismen, og ikke om du er gammel eller ung, mann eller kvinne.
Termogenesen ved muskelarbeid varierer voldsomt, avhengig av hvor aktiv du er. Ved hard og tung styrketrening kan energiforbruket bli 10-15 ganger høyere enn i hvile, og det forblir høyere i opptil 48 timer etter slik tung trening, eller like lenge som det tar å bygge opp igjen glykogenlagrene etter en slik treningsøkt. Energiforbruket ved styrketrening er derfor mange ganger større enn det man visste for noen år siden, før man hadde målt det ekstra energiforbruket etter treningen.
I timene etter hard styrketrening øker også den termiske effekten av mat, og oksydasjonen av fett.
Forskning viser at vi spiser betydelig mindre enn den ekstra energien vi bruker de to første månedene i et solid styrketreningsprogram, og at differansen hentes fra fettlagrene våre! Deretter blir det balanse mellom matmengde og energiforbruk, men ikke hvis vi øker mengde og intensitet på styrketreningen. Med en fandenivoldsk motivasjon og vilje klarer vi altså å holde energiforbruket høyere enn det vi spiser enda noen uker og måneder, slik at fettlagrene tømmes enda mer før fettprosent, muskelmengde og -kvalitet stabiliserer seg på et ønsket nivå. Hvilemetabolismen blir så mye høyere og bedre som styrketreningen bedrer forholdet mellom fett og muskler!
Mange overvektige har insulinresistens med tilhørende stor produksjon av insulin for å redusere for mye glukose, altså forstadiet til diabetes. Denne altfor store mengde insulin i blodet betyr økt stimulering av lipogenese både i lever og fettvev, ikke bare i forbindelse med måltider, men også med et forhøyet fastende plasmainsulinnivå. Solid styrketrening virker trolig på flere måter som den rene vidunderkur i forhold til disse insulindrevne problemene hos overvektige, først og fremst ved at musklene kapillariseres og kommer i bedre form, mindre ved at de øker i størrelse, og aller minst ved at fettprosenten blir mindre. Styrketrening stimulerer også proteinsyntesen.
Forskning viser at vekttapet ved slankekurer uten muskeltrening bare til 50-70% betyr tap av fettvev, mens resten er muskeltap. Ved slanking uten muskelarbeid går også hvilemetabolismen ned – opptil 30 % ifølge forskning – og evnen til å brenne fett går ned tilsvarende. Denne reduksjonen i hvilemetabolisme er imidlertid altfor stor til at den kan forklares utfra reduksjon i muskelmasse alene. Antagelig prøver kroppen å motvirke den negative energibalansen – underernæringen – ved adaptiv termogenese, og hvor reduksjon av muskelvev bare er en del av denne tilpasningen. Ved gjentatte slankekurer uten muskeltrening skjer denne tilpasningen stadig raskere, og det tar lengre og lengre tid etter slankekuren før hvilemetabolismen igjen kommer opp på normalt nivå, og i verste fall blir reduksjonen i hvilemetabolisme kronisk.
Styrketrening motvirker effektivt en slik reduksjon i hvilemetabolisme, også om fettprosenten skulle gå lite ned. Men ved å kombinere styrketrening med en omlegging av kostholdet mot lavere glykemisk indeks, altså mer proteiner og mindre raske kullhydrater, får vi en supereffekt: Større og sterkere muskler, mindre fett, og langt mindre risiko for diabetes og hjerte- og karsykdommer.
Forskning viser at styrketrening gjør middelaldrende kvinner (Miriam E. Nelson) og menn (William J. Kraemer et all., 1999) langt mer vitale og «yngre» enn noen annen trening. Hos menn er den hormonelle vitaliseringen – blant annet ved økning i testosteron – påvist i detalj, og hos kvinner har vi all grunn til på regne med noe tilsvarende, for Miriam Nelson lot 40 kvinner med overgangsalderen bak seg trene styrke ett år, to ganger i uken, 40 minutter hver gang, med følgende resultat:
-
økt bentetthet
-
styrken økte til det som er vanlig for kvinner i
slutten av 30-årene eller begynnelsen av 40-årene -
fett ble erstattet med muskler – 9% muskeløkning
– og de gikk ned flere klesstørrelser -
lykkeligere, mer energiske, aktive og selvsikre.
Folk som ikke trener styrke mister en tredjedel av muskelmassen når de ble eldre, og forfallet begynner gjerne i 35-årsalderen, i hovedsak på grunn av fysisk passivitet. Det fører til skrøpelighet, og ikke alderen i seg selv.
Hvis du er redd for å få for store muskler når du trener styrke – som en bodybuilder – kan du ta det med ro. Kvinner og menn som begynner med effektiv styrketrening får større muskler – det første halve året – men deretter er det bare kvaliteten på musklene som blir bedre og ikke kvantiteten. Men hva er grunnen til at ekstreme bodybuildere og kraftidrettsutøvere får svulmende muskler allikevel? Anabole steroider og beslektede dopingmidler!
Magister Olav Nøkling: Insulin og det metabolske syndrom
Insulin er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen, og som regulerer blodsukkeret vårt. Blodsukker eller glukose dannes av maten vi spiser – særlig mat som er rik på karbohydrater, som søtsaker, brød og poteter. Glukose er kroppens viktigste brensel når kroppen produserer energi. Under og etter et måltid mat stiger blodsukkeret, og det reguleres ved økt utskilling av insulin fra bukspyttkjertelen. Insulinet sørger for at blodsukkeret kommer over i cellene i lever og muskler, men når glykogenlagrene i muskler og lever er fylt opp, sørger insulinet for at resten av det ekstra blodsukkeret lagres som fettvev. Insulinet øker denne fettlagringen ved å stimulere og øke et enzym i fettcellene – lipoprotein lipase – som bringer fettmolekylene fra blodet og inn i fettcellene. Insulinet bevirker også at det blir dannet flere fettceller, og enda flere når insulinet samarbeider med cortisol. Hormonet cortisol blir det mer av når vi sliter med psykiske vansker og stress.
Mer insulin i blodet betyr fedme, eller mer fedme, når matmengde og fysisk aktivitet holdes konstant. Mer insulin betyr også større matlyst. Insulin er et livsviktig hormon ved at det besørger glukose over fra blod til celler, så ved for lite insulin vil glukosenivået i blodet bli farlig høyt, diabetes mellitus eller type I i et nøtteskall. Diabetes type II skyldes derimot ikke mangel på insulin, men at cellene av en eller flere grunner er resistente mot insulin, slik at det blir vanskelig å få glukosen fra blodet over i cellene.
Fete mennesker har altfor mye insulin i blodet – hyperinsulinisme – hele tiden, også i fastende tilstand, akkurat som personer med diabetes II, og minst 80 % av disse diabetikerne er fete. Hyperinsulinismen er aller mest utpreget hos folk med fedme rundt magen. Fete mennesker produserer også betydelig mer insulin enn andre, ofte fra barndommen av, og man tror at dette har genetiske årsaker, altså at det er arvelig. I praksis betyr det overfølsomhet for karbohydrater. Den forhøyede insulinproduksjonen gjør at kroppen reagerer med å produsere enda mer insulin, for å klare den stadig vanskeligere jobben med å få blodsukkeret ut av blodbanen! Feil kosthold og altfor lite hardt muskelarbeid øker insulinproduksjonen enda mer, samtidig som effekten av insulinet blir stadig dårligere! Denne dramatiske og farlige tilstanden kalles insulinresistens.
Tidligere har mange ment at fedmen var årsaken til hyperinsulinismen. Nå tror vi – grensende til visshet – at insulinresistens er medfødt, men at den forverres med feil kosthold og for lite fysisk aktivitet. Kostholdet blir altfor dominert at raske karbohydrater – både i mat og drikke – på en måte som det blir omtrent umulig å bryte ut av, og forsøk på lett mosjon – i form av spaserturer, for eksempel – koster nesten like mye verdifullt muskelvev som skadelig fettvev.
De aller fleste fete mennesker har en viss insulinresistens, og har allerede diabetes II, eller er på grensen til å få det. Insulinresistensen bevirker altså produksjon av mer insulin, og der er vi ved kjernen av fedmens problem, for mer insulin betyr at mer av blodsukkeret blir omdannet til fett og lagret der det allerede er for mye fett fra før. Mer insulin betyr også at fettlagrene blir tatt mindre i bruk når kroppen trenger energi. Denne dobbeltvirkningen av mer insulin betyr større behov for sukker i maten, raskere fordøyelse og bruk av sukkeret vi spiser, og behov for å spise oftere og mer. Mer insulin betyr altså større fettlagre, og at de forsvares bedre!
Insulinresistensen får blodsukkeret til å stige faretruende i forbindelse med et måltid, et kraftig sigal om mer insulin, så mye at blodsukkeret faller fort, ofte til et farlig lavt nivå. Dette mobiliserer andre hormoner for å øke blodsukkeret, men da tømmes kroppens sukkerlagre. Den fete har små sukkerlagre, og får lite energi fra alt fettet hun lagrer, derfor blir hun ofte matt, sliten – og sulten. Sulten får et desperat preg – for energien er i ferd med å ta slutt – i retning av de mest lettfordøyelige karbohydrater som er å oppdrive, altså søtsaker, loff, bløtkake og sjokolade. Det er forresten mindre sult enn et desperat behov for å motvirke den voldsomme mattheten som et farlig lavt eller brått fallende blodsukker gir. I slike desperate måltider blir det spist mye og fort, og nye fettmengder lagres.
Hvis den fete stålsetter seg og lar være å spise i slike desperate situasjoner, og bare fortsetter med fysisk aktivitet, vil protein i musklene bli brutt ned og brukt som energi. Skjer dette stadig vekk, vil musklene bli stadig mindre, og fordi stoffskiftet er relatert til muskelmasse, vil stoffskiftet bli lavere og færre kalorier brukt enn før. Med mindre muskler og mer fettvev blir både utholdenheten og styrken dårligere, og den fete beveger seg langsommere hvis hun må, og mindre hvis hun ikke må.
Viljesterke fete kan på denne måten gå raskt og mye ned i vekt, for når musklene brytes ned og brukes som energi istedenfor fett, går vekten ned ti ganger så mye. Et kilo protein har ikke engang halvparten så mye energi som en kilo fett, og muskler er en del protein og fire deler vann. Hver kilo muskelvev har dermed bare en tiendedel så mye energi som en kilo fettvev.
Insulin virker ved å binde seg til reseptorer på celleoverflaten, og dette er opptakten til en rekke prosesser i cellen. De viktigste insulinfølsomme vevene i denne sammenheng er leveren og musklene. Når insulin bindes til muskelcellene, øker de sitt glukose-opptak. Etter et måltid rikt på karbohydrater, havner ca 70 % av sukkeret i musklene, og insulin må til for at det skal skje. Hvis virkningen av insulinet er redusert, vil opptaket av glukose bli forsinket, og blodsukkerverdiene blir høye i lang tid etter måltidet. Når alt er som det skal være, er leveren svært følsom for insulin, og insulinet bremser produksjonen av glukose ved glukoneogenese og glykogenolyse. Men når virkningen av insulinet er dårlig, blir det ingen slik bremsing av glukoseproduksjon, og leveren tvinges til å lagre store mengder glukose.
Den viktigste fysiologiske regulator av insulinproduksjonen er glukosenivået i blodet. Når betacellene i bukspyttkjertelen, som produserer insulinet, fungerer normalt er det derfor nøye sammenheng mellom insulin- og sukkernivå i blodet. Insulinnivået i blodet blir et speilbilde av insulinresistensen, og så lenge betacellene klarer å kompensere vil insulinresistens være ledsaget av forhøyet insulinnivå. Når betacellene ikke orker mer, ofte etter mange års overanstrengelse, får vi diabetes av type II, og da blir forholdet mellom insulinresistens og -nivå et annet, mer komplisert og farlig.
Hos de aller fleste med isulinresistens er insulinreseptorene normale, og hverken ved forskning på molekyler eller gener har en kommet på sporet av gode hypoteser om årsakssammenhenger. Men overvekt og fedme er som regel ledsaget av insulin-resistens, med altfor høye nivåer av frie fettsyrer i blodsirkulasjonen, og altfor mye fett i muskel- og leverceller. Den genetiske tendens til fedme og insulinresistens i befolkningen har selvsagt ikke forandret og forverret seg de siste år og generasjoner, mens fedme og insulinresistens øker voldsomt både i vårt og de fleste andre land. Dermed kommer vi ikke utenom stikkord som livsstil, for lite tungt muskelarbeid, og for mye og feil mat i forhold til den fysiske aktivitet over døgnet og året. Få eller ingen kampanjer fra helsemyndighetenes side for å få folk til å slanke seg har vært basert på korrekt innsikt i sammenhengen mellom muskelarbeid, insulin, mat og fedme, men det er nok ikke årsaken til at kampanjene har slått feil. Selv med den siste og beste viten vil slike kampanjer mislykkes for den som allerede sliter med insulinresistens og fedme, også kalt det metabolske syndrom. Insulinresistens og hyperinsulinemi følger hverandre som skygger, med farlige og plagsomme lidelser i sitt kjølvann, som
-
diabetes II
-
hjerte- og karsykdommer og høyt blodtrykk
-
høyt kolestrol og triglyserider
-
utmattelse, angst og depresjon
-
urinsyregikt og fibromyalgi.
Selvsagt er det bedre å behandle insulinresistensen med riktig mat og trening, enn å prøve å kurere følgesykdommene med medisiner!
Hormonet glukagon produseres også i bukspyttkjertelen, og virker motsatt av insulin. Når vi ikke har spist på noen timer, faller blodsukkeret, men hjernen forlanger et stabilt blodsukker, ellers blir vi irritable, trøtte og døsige. For lavt blodsukker er signal til bukspyttkjertelen om mer glukagon! Proteinrik mat stimulerer også produksjonen av glukagon, bremser produksjonen av insulin, øker forbrenningen av fett, og minsker fettavleiringen. Vår egne valg av matvarer kan altså påvirke balansen mellom glukagon og insulin, og motvirke fedme dersom vi velger klokt! En av glukagonets mange oppgaver er å spalte fettvev, som deretter kan bli til blodsukker i leveren, slik at vi igjen får nok blodsukker. Glukagon er altså kroppens fettforbrenningshormon.
Leptin er et annet interessant hormon, som produseres i fettvevet. Jo mer fettvev vi drasser rundt med, jo mer leptin lager fettcellene. Leptin gir beskjed til et senter for appetitt i hypothalamus – dypt nede i hjernen – slik at matlysten blir mindre. Forunderlig nok har fete personer mer leptin i blodet enn andre, men det er ikke effektivt når også insulinmengden i blodet er altfor stor. Dermed får den fete en uvanlig stor appetitt, særlig på søtsaker og andre raske karbohydrater.
Det siste hormonet vi skal nevne er cholecystokinin, som produseres når vi spiser proteinrik eller fet mat. Dette hormonet gir signaler til hjernen om at vi er mette! Det skilles ikke ut når vi spiser karbohydrater – sukker, stivelse, loff og poteter – men er nok med på å forklare hvorfor vi føler oss så mette så lenge etter en god middag med laks, makrell eller sild, de reneste proteinbomber med sunt fett!
Kraftig muskelarbeid er avgjørende for en bedre effekt av insulinet, slik at vi behøver mindre av det, med alle de fordeler det innebærer. Men dette viktige muskelarbeidet makter altså ikke den fete med insulinresistens å gjennomføre. Her kan elektrotrening bli redningen, en effektiv måte å få musklene i arbeid på mens den fete ligger i ro, en livsviktig flying start for å komme i gang for egen maskin. Men også flere uker og måneder etter at den fete har kommet i gang med egentrening, vil elektrotrening være et viktig supplement og en god hjelp.
Når elektrotrening gjøres på rett måte, er den svært effektiv. Den danske legen og forskeren Thomas Mohr har en 6 siders artikkel om dette på dadlnet.dk 10. april 2000. Han forteller at elektrisk stimulering av lammet muskulatur gir velvære, økning i maksimalt oksygenopptak på 20-100 %, økt muskelmasse, bedre insulinstimulert glukoseopptak, og bedre mineralstatus i underekstremitetene. Han mener at alt taler for at elektrotrening vil bli tatt i bruk for stadig flere formål, og det er dannet en internasjonal organisasjon for dette formål, International Functional Electrical Stimulation Society, som holder årlige kongresser. Han forteller også at stadig flere friske mennesker bruker elektrotrening som erstatning for vanlig muskeltrening.
Fedme er et mer presist – og brutalt – ord enn overvekt, og henger fra første dag sammen med for mye og feil mat for den det gjelder. Den fete spiste ikke for mye tunfisk, laks, makrell eller biff, men for mye søtsaker og andre raske karbohydrater. I de gamle fangst- og husdyrkulturene var det ekstremt lite karbohydrater på matseddelen, og folk drømte om søte bær og honning. Med landbruket kom kornmaten på bordet, men ikke finmalt og slett ikke som sukker. Ennå for 200 år siden var inntaket av sukker så godt som null, for 100 år siden var det ennå mindre enn ti kilo pr menneske og år, mens vi i Norge i dag setter til livs 40 kilo sukker hver pr år, eller 180 millioner kilo til sammen. USA ligger alltid godt foran oss, med et sukkerforbruk på 65 kilo pr person og år. De bratte og stygge kurvene for økning i sukkerforbruk, raske kulllhydrater og fedme følger hverandre som skygger, og samvariasjonen er åpenbar for alle som vil se det.
Johan Throne Holst (1868-1946) startet og ledet Freia Chokolade Fabrik. I 1931 opprettet han et stort fond for ernæringsforskning, og sammen med store pengebeløp fra søsterbedriften Chokladfabriken Marabou i Sverige, betalte sjokoladeprodusenten i 1947 opprettelse og store deler av driften av «Johan Throne Holst’s Institutt for Ernæringsforskning». De færreste visste at dette instituttet ikke var en del av Universitetet i Oslo, inntil for få år siden. Der utdannes våre ernæringsfysiologer, og man finner fremdeles artikler om sjokoladens fortreffelighet på Internett fra dette skandinaviske kostholdsmiljøet. Vanlig sjokolade er den rene gift for folk som sliter med det metabolske syndrom, og er selvsagt fetende og usunt også for oss andre.
De aller fleste ernæringsfysiologer er kvinner, men guruene er menn, som glefser og biter hvis noen setter spørsmålstegn ved deres kostholdsråd til folket. Nyere forskning med stikkord som glykemisk indeks blir ikke tålt, ikke engang som råd til diabetikere. Nordiske idretts- og arbeidsfysiologer har heller ikke bidradd til ny og nyansert innsikt i hva slags fysisk trening og arbeid som er mest effektivt mot fedme, med ett hederlig unntak, hovedoppgaven til Kjell Nedregård (1988): «Styrketrening som virkemiddel i behandling av fedme.» Men den ble utført ved Institutt for generell fysiologi, UiO.
Hersketeknikkene som tas i bruk for å hindre at fri forskning på dette området blir gjennomført og kjent for offentligheten er drastiske. Men i løpet av få år kan man regne med at den opplyste offentlighet har fått informasjon nok til å gjennomskue «den fete løgnen» om fedmen, slik ledende aviser i USA og Tyskland allerede har. Fedme avler diabetes, en av de dyreste sykdommer å behandle pr pasient og menneskeliv, og som legemiddelindustri og leger tjener mest på. Fra diabetologer flest er det derfor lite hjelp å vente i å avlive «fete løgner», med hederlige unntak som dr. Richard K. Bernstein (1997): «Løsningen på diabetes».
Men hva så? Den som har faglig bakgrunn og anledning til å fordype seg i relevant forskning, og bringer denne forskningen direkte til den opplyste offentlighet, kan jo bare gjøre det. Slik at folk får vite hva slags mat som er riktig medisin mot fedme, og hva slags trening som mest effektivt minsker behovet for insulin.
(Utarbeidet for Bailine av magister Olav Nøkling)
Ref: Sports Medicine 14 (2): 1992
Ref: Dr. J. M. Kots (1971)
Mosjonens effekt i vektkontroll (faks fra Nøkling)
// BL-009 NO